I den sørlige skjærgården i Stockholm, med Østersjøen som nærmeste nabo, bor og driver naturgarveren Karl Karlsson sin virksomhet. Via en videolink (typisk for coronatiden) har han tatt seg tid til et intervju. Det er januar, kaldt, og garveriet hans er som naturen rundt det: styrt av temperaturen og årstiden.
​
Garvningsprosessene går saktere. Bark samles inn om sommeren. Men det garves fortsatt, og om vinteren er det mest fiskehud som behandles. I en garveriindustri der man vanligvis bruker kromsalter fra gruveindustrien og der man overproduserer skinn i stadig raskere tempo og med stadig dårligere kvalitet, er han et friskt og sunt motstykke. Svarene hans preges av miljøbevissthet, kvalitetsstreben og etiske overveielser. Og han er, akkurat som meg, opptatt av at forbrukerne skal få god informasjon om det de kjøper.
​
Jeg spør Karl hva som kjennetegner godt skinn og hva forbrukere kan se etter når de kjøper et skinnprodukt.
Vanskelig spørsmål svarer Karl. Han tenker en stund og svarer: Bra skinn handler egentlig mer om en følelse enn noe annet for meg. Jeg blir ganske trist når jeg ser skinn som noen garverier produserer, for det er så veldig homogent på overflaten. Det er ingen naturlige arrdannelser eller noe slikt, bare en flat overflate. Jeg synes også lukten er en viktig del av det hele. Det skal ikke lukte kjemisk, men skinn av god kvalitet skal lukte naturlig - som skinn rett og slett!
​
Man kan til og med smake på skinn! Jeg synes kromgarvet skinn smaker salt og ekkelt, mens vegetabilsk garvet skinn smaker ganske godt. Spør de du kjøper produktet av hvordan skinnet er garvet, og velg alltid vegetabilsk garvet skinn!
Fra en garvers synspunkt, er det noe du tenker kan være viktig å vite for de som har lærprodukter?
Ja, når du skal smøre noe med fett, så er det en stor fordel om du fukter det du skal smøre inn først, før du påfører fett eller lærkrem. Det trengs ikke mye fuktighet, men når man fukter skinnet åpner porene i huden seg, og det er lettere for fettet å trenge inn i huden.
​
Lærfett og lærbalsam finnes det en hel jungel av. Jeg, som alle andre som jobber med skinn og lær, har mine favoritter, og jeg spør Karl om hva han mener folk bør tenke på når de velger lær-fett.
​
Ta noe du kunne tenke deg å putte i munnen! Jeg smører med lærfett som inneholder bivoks. Jeg har også bjørketjære og selolje, selv om det kan være vanskelig å få tak i. Det viktigste er at det er fett med naturlige ingredienser. Generelt sett fungerer animalske fettstoffer best sammen med animalske produkter. Minkolje er tilgjengelig på markedet, men den kommer med en etisk pris, så jeg smører ikke med minkolje.
​
Vi kommer ikke inn på det i intervjuet, men eksempler på lærfetter som er basert på animalske fettstoffer inneholder ofte bivoks, lanolin (ullfett) eller minkolje. Andre vanlige fettstoffer er mineraloljer, for eksempel petroleum, og vegetabilske oljer, for eksempel jojobaolje.
​
Jeg spør Karl om noe jeg ofte blir spurt om, og som jeg selv ofte tenker over, og det er etiske overveielser innen håndverket. "Finnes det etiske avveininger du som garver gjør i ditt arbeid? Er det spørsmål som er vanskeligere enn andre?"
​
Det er klart at jeg gjør det. Rent etisk tenker jeg slik: Jeg tar vare på et biprodukt. Jeg synes mye av dyreholdet i dag er forferdelig. Men det som ofte skjer når man slakter dyrene, er at man bare tar vare på kjøttet og kaster resten. Og da har jo all lidelse på en måte vært forgjeves. Hvis jeg kan ta denne huden i stedet for at den skal kastes, kan jeg jo gjøre den om til et nyttig, veldig miljøvennlig materiale. Til slutt blir det selvfølgelig kompost, men jeg forlenger bruksperioden i mellomtiden. At jeg eksisterer og garver påvirker ikke hvor mange dyr som lever eller dør, og min garving produserer i prinsippet ingen utslipp i det hele tatt, så miljømessig er det en fordel. Jeg garver ikke så mye pels, nettopp av etiske årsaker.
​
For mange er garvningsprosessen ganske mystisk, og de fleste vet kanskje ikke hva det er. Selv om jeg jobber med materialet daglig, har jeg hatt ekstremt vanskelig for å forklare hva som skjer når man garver. Jeg spør garveren: "Hva er egentlig garving?"
​
Karl ler stort. Jeg tenkte faktisk på dette da jeg var ute i skogen i morges, så jeg tenkte på hvordan det ville høres utenfor mitt eget hode. Han tenker en stund før han rolig og sikkert fortsetter. Slik er det: Skinn er bygget opp av fibre som ligger hulter til bulter. Det kan sammenlignes med ull eller en gryte med spaghetti. Mellom fibrene er det tomrom, og når dyret lever, er dette rommet fylt av noe som kalles "grunnsubstans", som er en geleaktig væske med en rekke oppgaver i kroppen. Men når dyret dør og man flår det, forsvinner denne grunnsubstansen ganske raskt. Når dette skjer, stivner huden, og du får i prinsippet en hard pappskive. Når man garver, vil man finne en erstatning for grunnsubstansen, jeg vil få inn noe i fibrene mellom huden slik at skinnet ikke stivner. Avhengig av hvilken garveteknikk du bruker, får du forskjellige ting. Når man garver med bark, fyller molekyler i garvestoffene opp tomrommet der grunnsubstansen var.
​
Hva er forskjellene mellom vegetabilsk garvet skinn og kromgarvet skinn?
​
Vegetabilgarvet skinn, i hvert fall når det er på sitt beste, har ingen negativ innvirkning på miljøet. Du får et skinn som er nedbrytbart og som ikke inneholder noen giftstoffer for miljøet, for de som lager og jobber med skinnet, eller for forbrukeren. Hvis du er nøye med å ta vare på skinnet, har du også et skinn som varer lengre enn kromgarvet skinn. De eneste fordelene med kromgarvet skinn, slik jeg ser det, er at det er billig å produsere, og at det tåler høyere temperaturer enn vegetabilgarvet skinn. Det er billigere å produsere fordi det krever mindre arbeid, og fordi det ofte produseres på steder der man ikke trenger å ta hensyn til naturen og til de som jobber med å garve skinn.
​
Hvorfor begynte du med håndverket ditt?
Det hele startet med at jeg tok en kurs i selvforsyning. Der fant jeg Lotta Rahmes bok om fiskehudgarving og ble inspirert. Det første jeg prøvde å garve var et saueskinnsteppe, og resultatet var ganske dårlig, faktisk! Men det var gøy, så jeg fortsatte på Bäckedals folkehøgskole der jeg lærte å garve i 2 ½ år. Jeg vet ikke egentlig hvorfor jeg synes det er morsomt. Jeg har utallige ganger stått og løftet på 50 kg tunge elgskinn som har surra, lukter vondt og er slimete, og jeg har vondt i ryggen. Men av en eller annen grunn står jeg alltid der med et smil om munnen når jeg jobber. Jeg kan ikke forklare det bedre enn at hver gang jeg blir ferdig med et skinn, så står jeg alltid og undrer meg over den magien som ligger i dette håndverket. At en slimete, illeluktende elghud kan bli dette fantastiske materialet, det er kjempekult.
Til slutt: Har du noen gang prøvd å garve noe som ikke har latt seg garve?
Jeg har gjort forsøk som kanskje ikke har vært veldig vellykkede, men i grunn kan man garve alt som har kollagenfibrer i seg. Jeg har garvet alt fra beverpoter til små små makreller. Spissmus fungerer for eksempel veldig bra å garve.
Følg gjerne Karl på Instagram der han legger ut bilder og videoer fra sitt arbeid. Profilen hans er @garvarekarlsson.
Foto
David Törehed, Instagram: @torehed
​
Hanna Karlsson, Instagram: @neasfotografi
​
Tekst, intervju
​
Veskesalmaker Roar Sørli, Instagram: @salmaker.sorli